Religion i den offentlige sfæren

«Frykten for en større religiøs innflytelse i offentlige institusjoner er stor, særlig fra vest-europeisk hold. Dette har ingenting med den muslimske innvandringen å gjøre, men med hvordan Europa historisk ”temmet” religionen fra å ha en finger med i de politiske avgjørelsene.»

Foto: David Evers.

Foto: David Evers.

Privatiseringen av religiøs identitet vil for mange virke selvsagt og alminnelig. Sannheten er at dette er et europeisk særtrekk som har sine historiske røtter helt tilbake til opplysningstiden. Det moderne synet på religion har i større grad utviklet seg stadig mer kritisk, og ofte i en ateistisk retning. Religiøse stemmer i den offentlige sfæren har ofte ikke kunnet prate på et religiøst språk, men måttet se seg nødt til å formulere seg mer sekulært. Dette har med tiden blitt mer problematisk med tanke på innvandring og ønske om et multikulturelt samfunn.

På 70-tallet kom Jurgen Habermas, en kjent samfunnsviter med en påstand om at «religionen er død». Det var ikke lenger behov for mennesker å tro på Gud, siden det guddommelige hadde blitt erstattet med troen på menneskers evne til å tenke fornuftig. Denne tanken ble først stadfestet under opplysningstiden hvor individualisme skulle stå sterkt. Emmanuel Kants beskrivelse av fornuften som en medfødt evne hos alle mennesker var noe som gikk stritt i mot den klassiske kirkelæren, og mot Augustins ideer om at alle mennesker er født syndige. Det er bl. a. denne type reformasjoner som er en del av den moderne kirkelæren og som er mest utbredt blant vestlige kristne. Det kan virke som paradoksalt å gå fra et samfunn med strenge lutherske verdier til splittelsen av kirke og stat. Noe som ikke har latt seg gjøre uten å ta  konsekvenser til følge. Både i form av mindre vekt på religiøse verdier og en laber deltagelse for utviklingen av kirken som en viktig institusjon. Man valgte heller å holde tett på viktige høytider og symbolske hendelser i kulturens navn. Dette er et av grunnene til at Habermas anså religion som død da han bevitnet at det ikke lenger var et like utbredt behov for religion i menneskers liv.

 

POSTMODERNISMEN OG RELIGION

Postmodernismen har vært et omdiskutert begrep, og mye skyldes det faktum at det har vært vanskelig å peke ut noe som definerer begrepet. I en religiøs sammenheng er det stort sett enighet blant samfunnsvitere at postmodernismen kan defineres som post 9/11. Dette kan bekreftes av Habermas selv, som forut hadde dømt religion til grunne, men som etter angrepet på tvillingtårnene 11. september 2001 erkjente religionens «gjenoppstandelse». Hans uttalelser sjokkerte mange dedikerte sekularister som ofte så opp til Habermas som frelseren av sekularismen. Dette var en uforventet «kunstig livredning», for noe som hadde vært tilsynelatende ubetydelig i sin tid. Enkelte professorer mener den politiske filosofien til Habermas og John Rawls er inspirert av Jeffery Stout, som igjen er en ateist som støtter de religiøses rett i det offentlige rom, spesielt i en amerikansk kontekst. Det er kjent blant religionssosiologier, og andre samfunnsvitere at religionen har historisk sett spilt en større rolle i USA enn den har i Europa. Religionsfriheten har stått beinstøtt i USA og har representert en type sekulariseringsform som har vist en større toleranse ovenfor religionens rolle i det offentlige rom. Religiøse aktører har kunnet uttale seg åpent i forhold til deres religiøse overbevisninger, og ingen amerikansk president har noen gang hevdet å være ateist, eller benektet troen på en høyere makt. I Europa derimot så er den retoriske tonen annerledes.
Blant politikere så har det religiøse språket vært i skyggen, mens sekularistisk lingvistikk har herjet godt i politiske taler. Representanter med kristne eller muslimske verdier har måttet kamuflere dette i den offentlige sfæren. Kritikken har også blitt rettet mot betydningen det kan få for utviklingen av en identitet som har behov for å skjule sine overbevisninger i offentligheten. Noe som kan utvikle seg til mistenkeliggjøring av andre grupper. Og minoriteten kan bli hardest rammet. Dette har vært tilfelle med bruk av niqab i offentlige institusjoner, og en sterk mistenkeliggjøring av muslimer i sosiale medier.

Både Stout og Habermas retter sin kritikk mot liberale sekularister som krever at religiøst språk blir oversatt til det sekulære. Det hevdes at deres språklige bidrag fordummer og hallusinerer samfunnsdebatten. Stout påpeker klart og tydelig at dette ikke henger sammen med det klare budskapet og de demokratiske verdiene som sekulære liberalister promoterer så høyt. Det å derfor demotivere religiøse stemmer i den offentlige sfæren er noe som igjen går imot det kultiverte samfunnet som liberalistene ønsker å skape. I verste fall skaper dette bitterhet og følelse av eksklusjon fra resten av samfunnet. Selv om Stouts argumenter er hentet fra en amerikansk kontekst, er det absolutt noe som bør tas med i betraktning i en europeisk sammenheng, da Idéen  om pluralisme er et hett tema i hele Europa.

Dette kan settes i lys av en niqabdebatt arrangert av Conferno 7.10 i Oslo. Paradokset var at muslimske kvinner ikledd niqab ble nektet å delta i panelet. Det er slike hendelser som virker svært nedverdigende for de kvinnene som var til stedet, og andre som hadde et ønske om å virkelig lære hvorfor noen kvinner velger å bruke et religiøst plagg som niqab. Istedenfor å høre hva vedkommende har å si velger man å isolerer disse fra debatten og videre fra samfunnet, noe som ikke er en demokratisk fremgangsmåte. Denne hetsen av enkelte religiøse symboler i det offentlig rom er beklagelig, til tross for at dette kommer fra skolerte akademikere. Det kan tenkes at de har et meget etnosentrisk standpunkt, hvor de selv tror at de snakker for et mer fritt samfunn, men kan vise seg i å resultere i en motsatt retning. Faktisk sier det mer om egne fobier enn et aktuelt samfunnsproblem. Selv kjente samfunnsvitere poengterer dette i sine litterære verk.

“For the future […] American civil society needs a
form of pluralism in which citizens with strong
religious commitments and premises can be fully
welcomed into public discourse. But if they are to
be fully welcomed, a form of pluralism is needed
which is an existing feature of civil discourse and
not simply a concept paid lip service to”.
– Kyle David Bennett og Jeppe Nikolajsen

RELIGIONENES BIDRAG
Frykten for en større religiøs innflytelse i offentlige institusjoner er stor, særlig fra vest-europeisk hold. Dette har ingenting med den muslimske innvandringen å gjøre, men med hvordan Europa historisk ”temmet” religionen fra å ha en finger med i de politiske avgjørelsene. Religionskrigene var et faktum som aldri skulle få gjenta seg i Europeisk historie. Dagens situasjonen er ikke bare pluralistisk i form av forskjellige kristne doktriner som lever side om side, men den forholder seg mellom verdensreligioner og deres utfordringer om sameksistens med religiøse og ikke-religiøse aktører. Ofte føler de sekulære at de er overlegne ovenfor de religiøse, siden de mener å ha et empirisk overtak, og en større evne til å tenke fornuftig.
Religionen har ikke «kommet tilbake» for å bevise at jorden er flat, eller for å gå imot etablerte vitenskapelige teorier. Det religionen kan bidra med er derimot ting som moral og etikk, noe som ikke kan veies empirisk, men som alle moderne samfunn er avhengig av, og som virker som en mangelvare hos stadig flere i samfunnet. Det er også vanskelig å ignorere de positive bidragene fra de religiøse aktørene ut i samfunnet. Alt fra nedbekjempelsen av apartheid i Sør-Afrika, til å tale for de svartes rett i Amerika, og ikke minst opprettelsen av den amerikanske grunnloven som ble et konstitusjonell murstein som bygde på amerikanske verdier. Dette var en stor inspirasjon for europeerne, spesielt tanken om religionsfrihet.

De religiøse har to rettigheter med seg, da de taler i det offentlige. Det er menneskerettighetene og religionsfriheten. I en debatt handler det om en stemme, ikke et plagg, ikke en trosretning, og heller ingen fare for religiøs overtakelse av statsmakten. Snarere handler det om retten til å være være seg selv, med sin egen identitet og retten til å argumentere for sine synspunkter uten å bli utelukket fra det offentlige rom. Om man ikke tillater religiøse stemmer i det offentlige rom, vil man løpe den fare å lage en stor kunnskapskillet i samfunnet, hvor bare de utvalgtes synspunkter blir gjeldende. Det kan resultere i ytterliggående mistenkeliggjøring av hverandre. I minoritetens tilfelle kan det føre til dårligere selvbilde. Om det videre fører til identitetskrise vil det potensielt kunne ramme samfunnet hardere på mange måter. Vi har allerede sett slike tendenser hvor muslimer blir redd for å kle seg tradisjonelt og bruke et religiøst språk. Nettopp fordi de ikke ønsker å bli stemplet på en negativ måte. Mange vil kalle det integrering, men enkelte integreringstiltak har ofte assimileringstrekk ved seg.

Hvis man hevder at sekularismen og liberalismen skal være bærebjelke for samfunnet, så vil det å utelukke religioner fra en åpen debatt være en alvorlig selvmotsigelse. Det vil heller fremme det totalitære og intolerante fremfor noe annet. Det kan også være med å helle bensin på bålet, og dermed fungere som en forsterkning for ekstreme ideologier som man finner i de ytterste kantene. Jeg vil derfor hevde at dialog er den essensielle veien å gå for å skape forståelse i et pluralistisk samfunn. Dialogarbeid er vesentlig for å kunne fatte hverandres ståsteder, og dermed være i stand til å komme til en felles forståelse.