Hege Storhaug. Foto: Skjermdump
I en kronikk publisert i Dagbladet 28.01 gjør Hege Storhaug et halvhjertet forsøk på å analysere jødehatet i Europa. Nok en gang snakkes det om “elefanten i rommet”. Islam og muslimer. Sånne som meg er altså årsaken til at jødehatet i Europa vokser.
Klagemålet til Storhaug er altså at Guri Hjeltnes, leder av Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter, i en minnesmarkering for 70-års dagen for Holocaust ikke nevnte muslimer som årsak bak voksende jødehat i Europa. Dette er ikke første gang Hjeltnes får kritikk fra polariserte stemmer i samfunnet. Da nyhetene om det tragiske drapet på den norsk-pakistanske jenta Rahila Iqbal gikk i mediene i 2005 trigget det lignende uttalelse fra Hans Rustad som reagerte på at Hjeltnes uttalte at æresdrap finnes også blant mennesker med annen religiøs tilknytning. Slike uttalelser føyer seg inn i et mønster der islamofobien tar overhånd og flere onder i samfunnet blir bortforklart med at islam og muslimer har skyld. Klassiske stråmannsargumenter er en varig gjenganger for denne gruppen.
Ikke teologisk begrunnet
Storhaug kan fortelle at 9,3 % av de islamske skriftene er viet til jødehat. Dette skal visstnok være en høyere prosent enn Hitlers Mein Kampf. Hvordan Storhaug har regnet seg frem til dette er for meg et mysterium. Ingen steder i Koranen er det skrevet at muslimer skal drepe eller skade hverken jøder eller andre. Det er ikke dette som er essensen i hverken islam eller en hvilken som helst annen religion.
Det står visstnok skrevet i endetidsprofetiene at det vil utspille seg konflikter mellom jøder og muslimer. I følge både jødisk, kristen og muslimsk tradisjon skal krig og uro prege tiden før dommedagen inntreffer. Dette kan sammenlignes med kristen tro om at Jesus vil samle alle jødene i Midtøsten for deretter å ta livet av dem. Det betyr ikke at kristne er oppfordret til å drepe jøder. Det samme kan sies om muslimer. Ofte er det gudestyrte endetidsprofetier som av islamofober blir tolket som om muslimene oppfordres til å handle i samtid.
Storhaug refererer til en NRK-dokumentar fra 2010 som påpeker at muslimske elever mobber jødiske medelever. All mobbing er selvsagt forkastelig og må slåes hardt ned på. Tilnærmingen til Storhaug er noe muslimer begynner å bli godt vant til. Ofte når en muslim gjør noe dumt nærmest fraskrives muligheten for at vedkommende kan ha handlet i personlig kapasitet. Da er det igjen islam som har skylden. Jeg har heldigvis aldri hørt en norsk muslim anklage kristendommen for å ha produsert Breivik til tross for at terroristen uttrykte en klar korsfarermentalitet gjennom hele sitt manifest.
Historisk perspektiv
Da den muslimske kalifen Omar ibn al-Khattab gikk inn i Jerusalem i år 637 levde ingen jøder i byen. Alle hadde blitt sendt i eksil av det foregående bysantinske riket. Muslimene tillot dem å vende tilbake. Kalifen sørget selv for at 70 tilbakevendte familier fikk bosatt seg i byen. Da en gruppe jøder begynte å forlange retten til å be i Al-Aqsa moskeen ble de gitt et hjørne i moskeens gårdsplass der de fikk lov til å bygge en synagoge. Denne ble ødelagt av korsfarerne i år 1099 og senere aldri gjenoppbygd.
Under den spanske inkvisisjonen i 1499, da styrkene til den kristne kongen jagde ut jøder fra Spania, sendte det ottomanske riket lasteskip for å frakte jødene i sikkerhet. Disse ble bosatt i Jerusalem, Tiberias, Hebron og Safed. Sistnevnte by ble kjent som et kunnskapssenter for jødisk teologi og aspirerende rabbinere strømmet til,
Det var da denne gruppen jøder ankom Jerusalem at klagemuren ble begynt brukt som bedeplass. Kalifen Sultan Suleiman sørget for at muren ble vasket med rosevann før den offisielle innvielsen. Dette er alle eksempler fra det muslimske kalifatet.
Stopp forskjellsbehandlingen
På 1990-tallet publiserte den britiske tenketanken Runnymede Trust rapporten Islamophobia – challenge to us all. Blant karakteristikkene på islamofobi som ble utredet var det å betrakte islam som sådan som barbarisk, voldelig, truende og det å se på anti-muslimske synspunkter som naturlig og normalt.
Forsker Cora Alexa Døving definerer islamofobi som en systematisert og ideologisk form for fordomsproduksjon som underbygger redsler for, hat mot og diskriminering av muslimer, eller de som oppfattes som muslimer. Som ideologi er islamofobi formede meningssystemer og derfor ikke noen fobi i ordets tradisjonelle betydning: islamofobi produserer «kunnskap» om islam hvis hensikt er å spre fobi/frykt.
Basert på overnevnte definisjoner vil det være rett å påpeke at måten Storhaug analyserer islam og muslimer på føyer seg inn i et islamofobisk tenkemønster når hun sprer ubegrunnet hat og frykt som er totalt uten forankring i hverken tradisjonell muslimsk teologi eller i den generelle muslimske trosutøvelsen. Å sette fokus på jødehat er utvilsomt viktig, også når det er muslimske elever som står bak. Akkurat som alle andre har også muslimer kapasitet til å utføre onder. Men når man med feil grunnlag starter med å anklage islam som inspirasjonskilde bak det gale de gjør er man selv med på å spre det samme hatet som man hevder å tale i mot.
Der Storhaug nevner at det ikke er tilfeldig at Al-Qaeda-terroristen Ahmed Coulibaly valgte seg en kosher-forretning som terrormål i Paris ignorerer hun muslimen Lassana Bathily som reddet flere liv inne i same butikk. Blant de som mistet livet var Yoav Hattab, sønnen til sjefsrabbineren i Tunisia. I et intervju med fransk TV sa rabbiner Batou Hattab at jøder i Tunisia, et muslimsk land, har det bedre enn jøder i Frankrike. Jeg lurer på hvilket refleksjoner Storhaug gjør seg om det, om noen i det hele tatt.
Jeg har bevisst trukket frem gode eksempler. Det betyr ikke at det ikke finnes negative tilfeller der sameksistens ikke har fungert. Men der man er selektiv med å fremheve de negative sidene for å begrunne de med islam og muslimer må man også være rettferdig og reflektere ved hvorvidt de positive aspektene også kan ha en forankring i tro og tradisjon. Her skapes de sunne ideene, ved å være åpen og ikke utelate fakta kun fordi man har en overordnet agenda der islam og muslimer er et onde uansett hva.