Medaljens bakside

12421604_10156376269050188_713714510_n
Det er ikke første gang det er rabalder og mediestorm rundt prisutdelinger. Og det er ikke første gang man skriker om etterklokskap hvor man krever at moralske kompasset er på riktig spor. Mohsan Raja har vunnet årets osloborger pris for sin innsats for å hjelpe flyktningene på PU. Det er derfor han er tildelt prisen. Ikke for hans politiske eller teologiske meninger. Hvis leserne mener at Aftenposten skal trekke tilbake prisen så må vi nok også revurdere kredibiliteten og prisutdelingen til andre historiske personer som er løftet blindt opp av den norske eliten, og av verdenssamfunnet. For prisutdelinger har aldri vært «objektive». Ofte har de vært urettferdige og hyklerske. Subjektiviteten må seire i slike utdelinger. Derfor har jeg flere høner å plukke.

Mennesker er ikke perfekte. Mennesker har både positive og negative sider som former en person. Det er yin og yang som gjør mennesker komplette. Ofte så hyller vi mennesker basert på en side av deres personlighet, men glemmer eller ignorer deres «mørke sider». Man oppkonstruerer et falskt bilde av personen. Man hyller personer så høyt at mennesket blir gudommelig og ufeilbarlig for kritikk. Andre ganger beskylder man personer for all form for negativitet og totalt fornekter et fnugg av positivitet i deres arbeid. Begge disse sidene trenger nyansering.

Mennesker ytrer og handler i det gode og onde. I Rajas tilfelle er dette personlige ytringer om homofile som debatteres på twitter og facebook. Han har bedt om unnskyldning men ikke «lagt seg flat» hevder mange. Derfor er vi ikke ferdig med debatten. For debatten raser over på sosiale medier, spesielt på facebook-siden til Aftenposten. Folk truer med å avslutte Aftenposten abonnementet sitt. Andre mener at Aftenposten føler seg nok flaue. Jeg har lyst til å gå tilbake i tid for å se om vi har større » fisker » å fange. Finnes det er flere historiske blemmer som mangler nyansering og innsikt? Og hva bør vi gjøre med deres ideologiske arv som har blitt hyllet i flere år?

12400231_10156376258995188_2022208759_o

Mahatma Ghandi blir fremstilt som en helt for frihet og likestilling i den politiske borgerrettighetsbevegelsen på mange plan. Hans arv har satt den ikke-voldelige metoden på internasjonal agenda. Ingen kan ta æren fra ham for dette. Men la meg også fortelle om en brutal mørk side av Ghandi. En virkelighet som er vanskelig å svelge.

En dyster sannhet er at Ghandi ville opprettholde rasismen og institusjonalisere det brutale kastesystemet i India og Pakistan. Et av verdens mest brutale system som systematisk dreper, diskriminerer, voldtar og umenneskeliggjør folk på bekostning av deres kaste.

Ghandi sier følgende i 1920: «Jeg tror at kastesystemet har reddet hinduismen fra oppløsning »

Er du i tvil? Ta en titt på dette her :

Er dette humant? Er dette noe man bør hylle? Er dette dine frihetsidealer? Skal vi slutte å hylle Ghandi? Fortjener Ghandi fredsprisen som han aldri mottok? Alle som vet litt om det indiske kastesystemet kan kjenne på kroppen hvor motbydelig dette er.

På den andre siden hadde du Ghandis motpart. Winston Churchill. Englands statsminister. En av Europas « frelsere» mot nazismen under andre verdenskrig. Han mottok nobelprisen i litteratur i 1953. Nobelkomiteen sier i sin begrunnelse for prisutdelingen « å ha forsvart humane verdier». Hvilket eurosentriske verdier var det Churchill forsvarte?

Han sier dette om kurdere og indere i avdekkede memoarer:
«Jeg er sterkt i favør av å bruke forgiftet gass mot usiviliserte stammer»

Har Europa sluttet å hylle Churchill. Har man veltet statuene hans? Har vi brent bøkene hans? Eller skiller man hans politiske gjøremål i Europa mot hans ideer?

La oss komme frem i nyere tid. Obama fikk fredsprisen i 2009. To brutale kriger hvor millionvis av mennesker mistet livet. Hans presidentperiode er oppfattet som det mest brutale i dronekrigføringen. Det er vel ikke noe vits å si noe mer?

Men det mest interessante i norsk kontekst er fritt ord-prisen i 2009. Den ble gitt til Nina Karin Monsen. Hun er sterk motstander mot folk som representerer LHBT gruppens rettigheter. Hun sier følgende i boken «Kampen om ekteskapet og barnet»

«Politiske partier som gjør det mulig for homofile og single heterofile å skaffe seg farløse barn, er totalitære på en hittil ny måte. En slik politikk er en skam og degradering av det menneskelige» Side 11.

«Homofile aktivister ønsker at ulike skal behandles likt. Deres krav er fullstendig urimelige, og aller mest tegn både på grådighet og virkelighetsforstyrrelse. Dette korstoget vil slå tilbake på dem selv.» Side 218

Hun fikk prisen «for hennes gjennomreflekterte og uavhengige bidrag til en friere offentlig debatt». Debatten raste avgårde da også. Men roet seg ned tilslutt. Men gjorde Fritt ord en tabbe?

Konklusjonen er klar. Prisvinnere vil både bli hyllet og kritisert for å ha «problematiske» holdninger i et samfunn, og det bør man vende seg til. Etter all motbør og trøbbel så vil stormen roe seg ned. Noe av kritikken blir «glemt» mens annet blir med personen hele livet. Hvis man skal ta et oppgjør med Mohsans synspunkter i dag. Da må man ta systematisk oppgjør med flere anerkjente personligheter, og vi må gjenskrive prisvinnernes historie på nytt. Og det finnes masse skittent og hyklersk i historien som man bør ta tak i. Jeg har kun nevnt noen eksempler. Det finnes nok mange fler. Neste gang en blir tildelt en pris for sin ærverdige innsats, og du vet denne personen har noen «problematiske sider», ikke få bakoversveis. Mennesker er ikke perfekte, og moralen er ikke blitt bedre i 2015. Hykleriet og dobbeltmoralen lever i bestevelgående. For seierherrene skriver historien tilslutt.