Kampen om den muslimske identitet

 

photo: Cherrytreeblossoms

Den siste tiden har debatten om homofili forandret karakter over hele verden. Som vanlig bruker media kontroversielle emner til å sette religionen islam på prøve. Dette lukter derimot noe mer enn den vanlige svartmalingen av muslimske menn og kvinner, og til tider barn som enten lærer koranen eller små jenter som bærer barnehijab. Debatten om islams forhold til homofili dreier seg om et forsøk på å forandre den grunnleggende tesen ved islamsk lære i tillegg til de identitets-ladede angrepene som handler mest om muslimenes evne til å tilpasse seg i samfunnet. For alt handler om kommunikasjon og det å kunne nå frem til hverandre.

Spørsmålet mitt er da, hva skjer om kommunikasjonen skjer på tvers av de det omgår?

Hva om noen som ikke representerer de minoritets grupperingene, velger å være deres talspersoner? Hva om debattene ikke inkluderer de det i utgangspunktet gjelder? Hele den liberale kritikken mot multikulturalismen var rettet mot grupperettigheter. Liberalismen fremmer som kjent individets rett til å utfolde seg, men er i mot at noen få ledere innenfor en minoritetsgruppe skal kunne få bestemme hva som er normen for deres grupper. Kritikken er verdig, men ikke helt uproblematisk. Særlig gjelder dette hvordan tradisjonelle muslimer skal kunne tilpasse seg den moderne nasjonalstaten og dets mange forsøk på å tilpasse tradisjonelle muslimer til liberale verdier. Islam som religion har grunnleggende prinsipper som det har vært enighet fra profetens (f.v.m.h) tid. Innenfor dette så finnes det rom for uenigheter, og derfor oppstår det forskjellige retninger innenfor samme religion. Selvfølgelig har noen av gruppene falt utenfor de grunnleggende prinsippene der det er konsensus, men disse er marginale i det hele og store bilde, og kan ikke tas for å representere det majoriteten av muslimer mener.

På samme måte er konseptet om synd et grunnleggende prinsipp i alle de monoteistiske religionene, men til tider mer spesifisert i islam og kristendom. I islam er en synd noe som får deg lenger vekk fra din skaper, mens en god gjerning får deg nærmere. Menneskesynet i islam betraktes som at mennesket er i stand til å både synde og gjøre gode gjerninger, men at man er helt avhengig av Guds barmhjertighet for å kunne klare seg. Med andre ord er Allah (Gud) forstått som den nåderike som til enhver tid lytter til menneskets rop om hjelp eller anger. Flertallet av teologer innenfor kristendommen og islam har en slik tilnærming der detaljene varierer. De klassiske kristne teologene mente at mennesket var født syndig, mens den tradisjonelle muslimske teologien lærer at mennesket er født syndfri og synder blir først registrert da man kan svare for seg, altså etter puberteten. Når det kommer til spørsmålet om homoseksualitet er en synd vil de fleste tradisjonelle teologer i islam si at å tilegne seg en tittel som ”gay” eller ”homo” ikke nødvendigvis er syndig i seg selv, men at selve handlingen der to menn eller to kvinner har seksuell samleie er å betegne som synd. Vi må huske at synder blir på ingen måte oppfordret eller promotert i Islam.

Vil det da si at en person med homofil legning faller automatisk ut av islam om personen hevder seg muslim?

Blant majoriteten av tradisjonelle lærde vil ikke dette være tilfellet. Det eneste som kan ta deg bort fra islam er om du åpent sier at du ikke er muslim, eller om du nekter for noe som åpenbart står i Koranen. Med andre ord gjør ikke det å være homofil og muslim deg til en ikke-troende, men du faller i kategorien som en syndig person. I tillegg har stifteren av en av de fire lov-skolene innenfor sunni Islam, Imam Malik, hevdet at en person med homofil legning også er i stand til å lede en bønn. Dette må på ingen måte misforstås med den moderne måten homoseksuell identitet blir promotert i dag. Det dreier seg heller om å kunne være i stand til å kontrollere sine lyster. På samme måte er sex utenfor ekteskap, gambling, drap,  stjeling, lureri også betraktet som synder som man gjennom selvdisiplin kan få kontroll på.

Det man derimot ser i debattene rundt homoseksualitet og islam, er at man ønsker at muslimer skal forandre det teologiske standpunktet vedrørende hva som skal betegnes som en synd. Man så det sist ved regnbue-debatten 3.juni i Bergen der generalsekretæren i Islamsk Råd nærmest ble presset til å si at homoseksualitet er en dyd i Islam. Som om han er i posisjon til å ta den avgjørelsen, noe som han selv også presiserte. Man ser på islam med enten liberale eller protestantiske briller, der man ønsker å reformere eller tilpasse religionen etter den sekulære statens ønske. Med andre ord kan det virke som om staten selv ønsker å definere hva islam er og bør mene. Siden dette ikke har vist seg mulig de siste 14oo årene, velger man å fremme muslimer med visse liberale verdier som skal få definisjonsmakt over majoriteten av de andre muslimer som mener motsatt. Istedenfor å bringe inn tradisjonelle teologer som kan avklare de mange misforståelsene som finnes blant både muslimer og ikke-muslimer på emnet, velger man heller å gå til det ekstreme ved å prøve å presse frem et allment syn om at homoseksualitet har gått fra å være en synd til å være en god gjerning. Dette er igjen veldig radikalt sett i fra et teologisk perspektiv.

Vil det bety at man har lov til å hate og trakassere homofile i Islam?

På ingen måte. Man skal ikke hate mennesket, men man kan mislike handlingene de gjør. På samme måte som jeg ikke hater mine ikke-muslimske arbeidskolleger om de velger å drikke seg fulle i helgene. Jeg mener åpenbart det er feil, men gir det meg rett til å trakassere eller banke dem? Nei, det er ingen tvang i religion, står det skrevet i et vers fra Koranen. Tro er opptil enhver å finne ut av, men enhver kan ikke definere hva religion er. Dette har allerede ekspertene gjort for lengst. Selv om man lever etter individuelle liberale verdier er det viktig og ikke presse disse verdiene på alle som om de skulle være det eneste verdisettet som hele menneskeheten plikter å leve etter.