Getty images
Marit Kiste skrev nylig et svar til Sania Ahmed på NRK ytring vedrørende terroren i Paris. I denne kronikken blir det til dels gode initiativet til Sania Ahmed » Min Gud er kjærlig» regelrett bombardert om jeg får lov å bruke et slik språk i denne sammenhengen. Det som forundrer meg mest er hvordan liberale holdninger kan forandre seg til å bli hegemonisk kritikk, særlig da det har å gjøre med islam og muslimers holdninger. Det må virke svært demotiverende for en ungdom som fortsatt ser håp og lys i tunnelen. Det virker som om Kiste prøver å si at den eneste måten å ikke bli en terrorist på er å akseptere vestlige verdier.
Mitt spørsmål er da, hvor mange flere vestlige verdier må vi som enten er født eller oppvokst i Vesten tilpasse oss med for å bli kvitt fremmedstempelet? Som antropolog virker Kiste å være veldig rettet mot den etnosentriske delen av faget. En forklaring på dette kommer lenger nede i teksten.
Jeg er heller ikke enig med Sania Ahmed om at muslimer i Norge bør be om unnskyldning for det som skjedde i Paris eller andre steder der det forekommer terror. Hvorfor skulle jeg det? Jeg verken kjente de skyldige, kjenner noen som har kjennskap til dem eller er enig med de som utførte terroren. Jeg bor ikke engang i samme land som dem som gjorde det. En ting er at jeg misliker slike handlinger, men at jeg skal bli stilt til et slags ansvar blir for dumt. Om vi skal bruke en slik logikk så forventer jeg at Marit Kiste og hennes likestilte tar et oppgjør med høyreekstreme grupper som utgjør en trussel mot innvandrere, islam og muslimer. Jeg forventer en kollektiv unnskyldning fra alle nordmenn mot det Breivik gjorde og forventer mer mistenkeliggjøring av miljøer/ eliter som føler det han gjorde var riktig.
Om vi i det hele tatt hadde blitt vitner til noe slikt er jeg sikker på at det hadde regnet med overskrifter i riksmediene og advokatfirmaene hadde hatt travle tider med å forsvare de stakkarene som hadde følt seg urettferdig behandlet. På en annen side, så lenge det skjer med muslimer så er det greit. De er hjelpeløse folk som ikke kan snakke for seg og som heller ikke svarer da de blir dullet med. Da er det helt greit å gå løs på religionen, uten hemning. Det virker som noen synes det er kult å være en bølle da de vet at premissene for religionskritikk alltid går i deres favør.
På en måte så forundrer ikke Kiste sin mentalitet meg så mye, selv om hun representerer akademian. Antropologiens tidlig fase har blitt kritisert for nettopp sin etnosentrisme og det å se på stammer og urfolk som kollektiver som var mer primitive enn de moderne europeerne. Selv om de fleste av dagens antropologer har tatt et oppgjør mot dette, henger deler av tankegangen igjen hos mange av nåtidens antropologer. Særlig med tanke på religion og islam, dessverre. At antropologien var mer rettet mot så-kalte primitive stammer og ikke religionen islam, kan sees i sammenheng med at muslimer aldri har fungert som direkte koloniserte folk, men til tider som allierte. Det Ottomanske imperiets fall var på mange måter et resultat av indre muslimske stridigheter og Vestens allianse med visse muslimske grupper. Det var da ikke like lønnsomt å se på muslimer som primitive. Man skal tross alt ikke glemme at antropologien i begynnelsen fungerte som et verktøy for den vestlige koloniseringen av Afrika og Asia.
Dagens situasjon i muslimske land kan derfor på mange måter oppfattes som et direkte resultat av vestens kolonisering og allianser, der noen grupper har blitt favorisert over andre. Likevel gir Kiste et inntrykk som så mange islamhatere før henne har gitt i det offentlige- At alt kaoset som skjer i muslimske land er selvpåført. Ikke nok med det, men religionen islam er den direkte årsaken til dette også. Snakk om å være kynisk! Den vestlige individualismen går stadig i glemmeboken da det kommer til saker som har å gjøre med islam eller muslimer. Da stiger igjen den etnosentriske tankegangen fram som en gang ble brukt for å beskrive alle ikke-vestlige folk som kollektive primitive stammer. Med andre ord, snakkes ikke om å ta et oppgjør med enkeltindivider, men det refereres til en hel religion.
Både media og akademikere har en tendens til å undervurdere islams historiske rolle. Som antropologen Talal Asad har skrevet så er ”religion” i europeisk forstand sett på som noe som er begrenset i sin tilhørighet i samfunnet. Da ordet islamic state eller islamistisk sivilisasjon blir brukt nedtones nesten tusen års historie med muslimske sivilisasjoner til å gjelde samfunn som er autoritære og fylt med vold. Asad mener også at det finnes grunn for å motsi slike tolkninger og forklarer blant annet at liberale folk i Vesten aldri ville finne på å hevde at Gush Emunim i Israel står for grunnverdiene i jødedommen eller at drap på abort-leger i USA utført av pro-life aktivister, representerer kjerneverdiene til Kristendommen. Eller at den autoritære Hindutva-bevelgelsen i India er representative for kjerneverdiene til den Hinduistiske religionen. Likevel forsetter media og liberale akademikere som Marit Kiste gang på gang å definere autoritære regjeringer og ekstreme grupperinger og tillegge det islams monoteistiske troslære.
Alt har likevel ikke vært negativt og til tid og annen så får vi se noen glimt fra Norge også. Sjef-antropologen Thomas Hylland-Eriksen har blant annet skrevet en meget god og selvkritisk tekst der han retter sitt blikk mot polariseringen av muslimer og det svart-hvit bilde som så ofte blir avbildet i media. I denne forestillingen eksisterer det kun terrorister mot alle andre normale folk, hevder han. Jeg må si meg enig i mye av det han skriver. I tillegg mener jeg en slik tilnærming er med på å ramme de mest utsatte og sårbare i denne debatten. De fleste av disse tilhører muslimsk ungdom som fra før av strever med å finne sin identitet i en verden som virker å gå i mot dem fra alle kanter. I redsel for å bli angrepet, fryst ut eller kritisert åpent, tar mange unge muslimske kvinner av seg hijaben. I samme redsel kvier mange muslimske menn seg for å se ut som tradisjonelle muslimer.
På en annen side blir den norske majoritetsbefolkningen foret daglig med det som kan virke som næring til det allerede økte muslim-hatet man finner i dagens samfunn. Sosiale medier er et bevis på hvor mye hat som lever hos mange. Selv den liberale Venstre-tilhengeren, som før elsket å fremme det multikulturelle føler seg truet av muslimske verdier som igjen blir ansett som opposisjonelle til vestlige verdier. Kanskje om vi hadde fått oppleve en endring i holdningen mot muslimer og innvandrere hadde vi også fått en generelt større andel av positive bidragsytere i det norske samfunnet. Jeg har stor tro på at dersom færre føler seg fremmedgjort vil det også resultere i mindre fokus på identitet og spørsmål rundt tilhørighet i Vesten. I beste fall kan det føre til mindre oppslutning blant de som velger å gå mot mer ekstreme miljøer. Enten det gjelder kriminelle eller religiøse grupperinger.