Hvem er Dr. Aafia Siddiqui?

Afiagarduate

Det har nå gått over elleve år siden damen ved kallenavnet “Lady Al Qaeda” ble kidnappet av pakistansk etterretning i samarbeid med FBI. Hennes sak vekker fortsatt stor oppsikt blant menneskerettighetsforkjempere i flere land. I Pakistan omtales hun som “nasjonens datter”.

Bakgrunn
Aafia Siddiqui kom til USA som student i 1990 og oppnådde en mastergrad i biologi fra prestisjetunge MIT universitetet i Boston, og en doktorgrad i kognitiv nevrovitenskap fra Brandeis University i 2001. Forskningen hennes gikk ut på å forbedre læringsmetoder for barn med lærevansker. Hun var aktiv i den lokale muslimske studentforeningen og hadde et stort engasjement innen veldedighet.

28. mars 2003 forsvant Dr. Siddiqui med sine tre små barn på vei til flyplassen i Karachi. Hennes tilstand og lokalitet var ukjent de neste fem årene.  17. juli 2008 dukket hun plutselig opp i Afghanistan og ble pågrepet av politiet. Ifølge politiet bar hun en «veske med dokumenter med blant annet bombeoppskrifter på kjemiske våpen og tegninger av kjente landemerker i USA». Dagen etter oppsto det en mystisk skyteepisode hvor hun ble skutt og alvorlig skadet i et lite avhørsrom bestående av amerikanske tjenestemenn og afghansk politi. Dette blir starten på en lang juridisk dragkamp som resulterer i fengsling og tortur.

Siddiquis sak er velkjent i store deler av verden. Hun har blitt et symbol på tusenvis av vilkårlige bortføringer som forekom under Musharraf-regimet fra 1999 til 2008. I sin selvbiografi: ”In the Line of Fire” innrømmet Musharraf å ha overgitt flere av sine landsmenn til USA i bytte mot økonomisk bistand. I 2012 kom daværende utenriksminister i Pakistan, Khurseed Kasuri med følgende twitter melding:
#Pakistan, I’m so sorry for handing over the innocent @DrAafiaSiddiqui to the Americans. It was my biggest mistake ever!

Fem år i hemmelig fangenskap

Siddiqui hevder selv ifølge IJN (International Justice Network) at hun i 2003 ble kidnappet av pakistansk og amerikansk etterretning, for så og bli bortført til det omstridte Bagram-fengselet i Afghanistan. Denne påstanden ble blant annet understøttet av et nyhetsinnslag i NBC News 21. april 2003, og av lokale pakistanske aviser. I tillegg har flere tidligere fanger ved fengselet gitt vitnesbyrd om at de pleide å høre skrik om nettene fra en pakistansk kvinne. Det viste seg senere at kvinnen ved fangenummer 650 var Dr. Aafia Siddiqui. Tidligere Bagram og Guantanamo-fange Binyam Mohammed, bekrefter i et intervju med den tidligere BBC journalisten Yvonne Ridley, at han så Siddiqui i Bagram i 2005. Ifølge familien hennes og henne selv, ble hun under sitt opphold i Bagram utsatt for tortur, voldtekt og mishandling av amerikanske soldater. Det er ingen hemmelighet at Bagram-fengselet i en årrekke har vært kjent som et av USAs verste torturkamre.

FBI derimot har hevdet at Siddiqui “gikk under jorden” for å jobbe som en operatør for Al-Qaeda i 2004, etter at de hadde mistenkt henne for å være involvert i terrorisme. Denne versjonen har blitt møtt med stor skepsis av Amnesty og IJN, og en rekke andre menneskerettighetsorganisasjoner. De finner det lite troverdig at en mor plutselig skulle forsvinne med sine tre små barn og vandre rundt i Afghanistan i den hensikt å supplere Al-Qaeda med penger, materiale og informasjon, samt planlegge et bombeattentat mot USA, slik FBI hevdet. IJN valgte å granske saken nøye og konkluderte i sin rapport: ”Just the facts” utgitt i 2011, med at det faktisk finnes tilstrekkelig bevis for at Siddiqui ble uskyldig arrestert og bortført i 2003.

Mystisk skyteepisode i Afghanistan

Etter stort press fra media og massive demonstrasjoner i Pakistan ble hun plutselig «funnet vandrende» i Afghanistan i juli i 2008 og pågrepet. Etter pågripelsen skal hun i følge FBI ha sneket til seg et våpen som en av soldatene hadde lagt på gulvet da hun ventet bak noen gardiner i et lite avhørsrom, og deretter avfyrt flere skudd. Som et følge av dette skal hun selv ha blitt skutt to ganger i magen på nært hold. Ingen andre skal ha blitt skadet under episoden. Denne historien har også blitt møtt med stor skepsis på grunn av manglende bevismateriale. Da Yvonne Ridley i forbindelse med informasjonsinnsamlingen til sin film «In search for prisoner 650», intervjuet afghanske politimenn som skal ha vært til stede under skyteepisoden, i Afghanistan i 2008, kunne ingen av dem bekrefte at Siddiqui hadde plukket opp et gevær for så å avfyre skudd. Etter 2 uker på sykehuset ble hun overført til et fengsel i New York, hvor det ventet henne en rettssak.

1425324052-actvists-say-aafia-release-not-priority-for-pakistani-rulers--karachi_7023594(Siddiquis søster, Fowzia Siddiqui leder en demonstrasjon i Pakistan)

Dømt for drapsforsøk

Enda et faktum som ikke akkurat bidrar til å sette saken i logisk kontekst er at påtalemyndighetene begynte sitt innlegg i retten med å si klart og tydelig i fra at Siddiqui verken var en terrorist eller hadde tilknytning til Al-Qaeda. Videre kan man også stille store spørsmålstegn ved hvorfor Siddiqui selv ikke fikk lov til å fortelle om sitt fangenskap i retten. Dommeren mente det var “uinteressant” for saken. Hun fikk heller ikke utnevne sine egne advokater. Med andre ord ble hun fratatt retten til å forsvare seg på tilstrekkelig vis. «Du kan ikke kjøre en rettssak basert på hat. Du må basere det på fakta!», ropte Siddiqui desperat fra salen da hun ble nektet å snakke om sin fortid. «Jeg elsker Amerika…(…) det amerikanske folk er gode mennesker. De vet bare ikke bedre. Det er systemet. Jeg er bare en person, og profeten Muhammed fred være med han tilga alle sine personlige fiender. Tilgi alle i mitt tilfelle, vær så snill…verden er full av urett…og tilgi dommer Berman. Jeg ønsker ingen vold i mitt navn…Jeg ønsker fred og slutt på samtlige kriger.» 

 I februar 2010 endte dommen på 86 års fengsel for drapsforsøk på amerikanske tjenestemenn til tross for manglende bevis. De afghanske politimennene som var vitner til hendelsen fikk ikke delta i retten. Flere amerikanske politikere  har i etterkant stått opp for Siddiqui i offentligheten til tross for det negative mediebildet. Tidligere utenriksminister i USA, Ramsey Clark har uttalt seg på følgende vis om saken: «This is the worst case of individual injustice I have ever witnessed!»

Selv Siddiquis barn ble ikke godt ivaretatt under kidnappingen og rettsforfølgelsen. Deres lokalitet alle disse årene var ikke et tema under rettssaken.  To av barna ble returnert til sine hjem i Pakistan i henholdsvis 2008 og 2010, etter å ha vært savnet i flere år. Begge hevdet de satt i flere fangeleire før de ble plassert i hvert sitt barnehjem i Afghanistan. Ikke overraskende sliter de enda med alvorlige traumer fra sin mørke fortid. Den yngste sønnens skjebne er enda et mysterium og det fryktes at han ble drept under kidnappingen i 2003, bare seks måneder gammel.

Uavhengig om Siddiqui er skyldig eller ikke bør hun returneres tilbake til Pakistan snarest på humanitært grunnlag. Det rapporteres at hennes psykiske tilstand er svært dårlig og at hun lider av kreft. Per dags dato sitter hun isolert i Carswell Prison, et kvinnefengsel i Texas uten mulighet til noen form for kommunikasjon med familie og omverden. Siddiquis sak viser nok en gang hvordan den amerikanske administrasjonen driver et inhumant spill under dekke av «kampen mot terror». Det er både den amerikanske og pakistanske regjeringens ansvar å få returnert henne tilbake til sitt hjemland med umiddelbar virkning. Dersom USA returnerer denne kvinnen som har blitt et symbol på urettferdighet i mange land, vil det være et stort skritt i riktig retning for å forebygge det voksende hatet mot Amerika. Et hat som dessverre stadig blir brukt av ulike terrorgrupper for å rettferdiggjøre sine argumenter og groteske handlinger. Det vil sende et signal til omverden at rettferdighetens ansikt ikke er fortapt og forhåpentligvis danne grunnlaget for en bedre sameksistens. Men det haster. Dr. Aafia Siddiqui har sittet i fangenleir i over tolv år og hun overlever neppe tolv til.

Skrevet av Zamran Ahmed Butt
Leder av Justice for Aafia Norway 
zamran